Vi tar det fra starten:
Ulm var planlagt startpunkt. Det ble Kehlheim – ca 200 km øst for Ulm. Dette fordi det er restriksjoner for båttrafikken på Donau mellom Ulm og Kelheim.
“Gud vokter deg” – ja, vi får se
Turen med båten på henger til Kelheim tar 3 timer. Etter mye om og men finner vi utsettingsrampa, og under høy temperatur settes båten på vannet. Her er korte lunter allerede! Båten forlater tilhengeren og er for første gang på Donau i sitt 7-årige liv!
Første smak av Donau Den flyter
Vi åpner en flaske champis, tømmer noen slurker på kahyttaket og roper ut – ”vi døper deg Zweistein – måtte helle og lykke følge deg på ferden ned Donau”. Dernest deles resten av champisen mellom Albrecht og meg. Dette blir fort en lettere stemning.
Die shoene, blaue Donau – - -
og her – An der shoenen blauen Donau:
Med gode høytalere er dette en opplevelse
Båten er bygget av en astrofysiker i Heidelberg, en ledende universitetsby et par timers kjøretur fra ”min by” Hohenstaufen. Huset Hohenstaufen, en stor adelsslekt med bl a keiser Barbarossa, hadde forresten kontroll over Heidelberg in en periode for 850 år siden.
Båtens bredde (ca 130 cm) tilsier at den burde benyttes av et velfungerende ektepar og ikke av to gamle, snorkende gubber. Astrofysikeren og kona hans har benyttet båten i 6-7 år på kanaler i Tyskland og Frankrike. Det er betryggende. Men nå skal båten erobre Donau for første gang – Europas dronning.
Bagasje ble lastet inn. Mye er det ikke. Vi har begge funnet frem gamle t-skjorter og shortser. Klær som for lengst burde vært kastet. Men nå skal de ut på sin siste reis og forhåpentligvis resirkuleres i Østerrike, Slovakia, Ungarn, Serbia og kanskje Romania.
Kjøkkenutstyret bæres raskt inn. Det består av et kokeapparat, en kaffekjele, to tallerkener og to sett bestikk. Kjøleskap har vi ikke så maten vil bestå av tørrmat og hermetikk. Så skal vi supplere undervegs – også med EU-subsidierte frukt og grønnsaker – forhåpentligvis direkte fra bonden.
Avskjeden nærmer seg. Avskjedskomiteen består av slektinger til Albrecht, samt Wolfram, en gammel venn og den som kjører bil og henger tilbake. Jeg får kalde føtter med avreise kl 18.00 i regn og halvkalt vær. Mørket kommer dessuten allerede kl 21.00. Jeg foreslår derfor at vi overnatter på pensjonat. Full aksept.
Vi finner et dobbeltrom hos Frau Genscher og legger oss kl 21.30. Det vi ikke så var at husets nærmeste nabo var en katolsk kirke. Katolske kirker ringer døgnet rundt – et slag for kvart over, to slag for halv, tre slag for kvart på, fire slag for hel time – og så 11 slag for kl 23, 12 slag for kl 24 osv. Dette betyr 178 slag mellom 21.29 og 08.01! Kirken minner oss om deres eksistens. Det skulle vært i Norge! Jeg ble i terrornattens løp enda sikrere på at jeg for 1 ½ år siden gjorde rett i å melde meg ut av kirken. Men 178 klokkeslag i løpet av en natt er vel langt fra det verste kirken i Bayern har gjort gjennom tidene. Her er det ikke få prester og munker som synes at andre bjeller enn de i kirketårnene er de mest interessante – - -
Kelheim ligger som sagt i Bayern, og fra nordvest kommer Rhinen-Mainkanalen ut i Donau i denne byen. Kanalen gir mlighet for båttransport fra Nordsjøen til Svartehavet. Hadde vi tatt oss tid kunne vi m.a.o. startet ved Skutebrygga Restaurant 200 mtr nedenfor leiligheten min.
Vi er tidlig på beina. Bakkens Mercury starter på første slag, og Albrecht styrer båten med sikker hånd ut i midtløpet. Elvens egne fart er ca 4 knop og forsterket med 9,9 hester`n kommer vi trolig opp i 8 knop eller 13-15 km i timen. Planlagt distanse er ca 2.200 km. Dette betyr mange timer på motor! Vil vi to gubber greie dette på så liten plass?
Albrecht
Albrecht er en fin fyr, uvanlig praktisk anlagt, men firkantet som få. Han er en konservativ sydtysker i sinn. Det betyr bl a at arbeidsfordelingen i hjemmet skal være slik det var hos mine foreldre eller aller helst besteforeldre. De ligger mao en generasjon eller to etter oss. Albrecht skal legge seg til faste tider, gå på do til faste tider, spise til faste tider, nippe til litt vin til faste tider på et fåtall ukedager mv. Jeg er ikke slik. Her er et case til en masteroppgave innenfor psykologien.
Litt om navnet på båten:
Hvorfor ble båten døpt Zweistein? Ideen kom fra Bruno, en tidligere kollega av Albrecht. Bruno er en kreativ sjel fra Ulm. Hvem er så født i Ulm? Jo, Albert Einstein i 1879. Og hva heter jeg? Jo, Stein – derfor Zweistein (tostein). Og hva er så øvrige likheter mellom Einstein og meg? Jo, begge hadde bra karakter i matte på realskolen. Men der stopper likhetene. Riktignok har jeg relativt mange teorier om så mangt, men det er nok ikke det samme.
Jeg er ikke så glad i navnet. Ulikhetene mellom de to steinene er mildt sagt noe for stor – og Albrecht er liksom utelatt. Jeg har protestert, men til ingen nytte – Zweistein it is, og den skal de neste ukene sige nedover Donau helt i henhold til Einsteins relativitetsprinsipp, som sier at de samme naturlovene gjelder i alle treghetssystemer. Vår båt kan sies å være et treghetssystem.
Bayeren på sitt frodige Donaus trailere Regensburg
Tempelet Walhalla ved Regensburg Andemor og ungene Bayeren – kirker og i tillegg frodighet
Første dag går greit lenge. Fire sluser passeres – to småbåtsluser og to store sluser. I de første traff vi tre hyggelige tyskere i speedbåt. De skulle på todagerstur. I de to store slusene traff vi to store kanallektere fra Bratislava og fra Bulgaria. Den bulgarske kappkjørte vi med i flere kilometer. Det vil vel ikke imponere alle med 120 hk på en speedbåt, men for oss var det stort. Vi kom likevel for sent til å være med inn i sluse nr 3. Vi ventet og kom i snakk med hyggelige brannmenn til båts. De fortalte oss at vi kunne legge oss ved deres brygge i Straubing. Der var det forresten en stor byfest denne kvelden. Vi ble med, mer korrekt ble vi akterutseilt av en brannbåt med 180 hk. Vi kom derfor så sent til byen i båten vår at vi med lommelykt måtte finne oss en brygge. Vi fant noe gammelt jernsøppel på høyre bredd og maktet etter en del dramatikk i strømmen å lande båten inntil. Adrenalinet strømmet under landingen som ikke var kontrollert. Jeg nektet å overnatte på båten i den sterke strømmen og klatret gjennom piggtråd for å komme meg vekk. ”Brygga” vår var av naturlige grunner avstengt fra sivilisasjonen med piggtråd.
Donau og Bakkens Mercury på kveldstid
Etter mye om og men; byens hoteller var helt fulle grunnet byfesten; fikk jeg en madrass i en møtesal sammen med våre tyske venner fra slusene. Det går seg til når du ber på dine knær til et medmenneske bak en resepsjon. Og sengetid – kl 22.30. I Bayeren legger man seg tidlig. Og det er lett å skjønne når de vekkes av kirkeklokker hvert kvarter.
Starten fra jernsøppelet gikk greit morgenen etter. Albrecht skulle ta første vakt som styrmann. Målet var byen Passau ved den østerrikske grense – ca 105 km. Vi møtte en større lekter etter 500 meter. Bølgene fra den slo inn i båten vår i den sterke strømmen, den fyltes med vann foran der frivakten sitter og vannet begynte også å fosse inn i kahytten. Båten var i ferd med å synke. ”Am Ufer”, skrek jeg – ”til bredden”. Det gikk med et nødskrik. Båten holdt seg ”flytende” ved hjelp av bunnberøringen. Liten båt på stor elv.
De to store elvefarerne burde kanskje begynne med skogbruk isteden – - -
Alt var vått – klær, papirer, puter. Vi hadde havnet under et tre på bredden og overbygget over styrmannen gikk fløyten. Mens vi tømte båten kom mine romkamerater forbi – ”alt vel”, ropte jeg. Vi må jo vise at vi har kontroll.
Dagsetappen ble sterkt redusert for tørking og ettertanke.
Det finnes alternativer til båt – flotte sykkelveier på elvebredden – mil etter mil
Nå er klærne tørre og ettertanken siger inn der jeg sitter på en terrasse utenfor 30 Euro-rommet i Deggendorf og ser Donau flyte forbi. Slike stunder var tenkt fokusert på Donaus historie, Europas historie, menneskenes tilblivelse – og ender opp med hvordan vi skal beskytte oss mot lekternes bølger, og hvordan Albrecht og jeg skal få humøret tilbake. Etter to dager underveis er det allerede blitt anstrengende – jeg orker ikke å føle meg som menig rekrutt i militæret under en svært krevende sersjant. Dette gjorde jeg unna for 44 år siden. Og Albrecht orker vel ikke mine spesialiteter. Men selv mener jeg at jeg er stor nok til å bestemme om jeg skal tørke dørken med fille eller svamp!
Så her er det ikke fokus på Donaus mangslungne historie. Her tenkes kun på overlevelse – båtteknisk og psykisk.
Ny dag – lørdag. Frokost i depresjon. Hvordan skal vi få humøret tilbake? Ikke vet jeg. Men under turen nedover til Passau, grenseby mot Østerrike, finner jeg en viss løsning. Jeg leser krim, Stieg Larssons ”Jenta som lekte med ilden”. Det får tankene inn på andre baner.
Rutinen under turen er nå slik at hver gang vi møter en fraktlekter forbereder vi oss på bølgene ved at frivakten går inn i kahytten og setter på en av lemmene i åpningen. Dette for ikke å få vann inn i kahytten. Så, når bølgene etter lekteren har lagt seg, må frivakten tømme brønnen foran for vann. Det blir rutine.
Våre slusevenner Passau – vår endestasjon
Vi er enige om å overnatte i en småbåthavn i Passau. Den skal iflg Albrecht ligge etter en stor sluse ved byen. Vi kommer oss inn i slusen sammen med en hyggelig båtnabo fra i natt, samt en lekter fra Amsterdam. En stor sluse bruker ca 30 minutter på å fylles/tømmes. For å finne avstanden til småbåthavnen ser jeg i Donauboken. “Men havnen ligger jo på oversiden av slusen”, sier jeg. Albrecht nekter. Men etter fire gjennomganger gir han seg. Vi er vel de eneste som kjører retur i en stor sluse uten at vi har vært utenfor den, som barn i en heis – opp og ned. Slusevokteren i glassburet rister på hodet av både sjømannskapet vårt og av båten.
Ettermiddagen tar vi i relativt godt humør i Passau – en nydelig by med et stort og gammelt sentrum. Jeg slår på mobilen – den er normalt avslått for å spare strøm. Strøm kan være en mangelvare i en strømløs båt langs Donau. Astrids glade melding – ”jeg er blitt mormor til to gutter – alt vel!”. Slike meldinger er viktigere enn alt. Det blir feiring. Albrecht vil ha kaffe og kake – jeg tar kaffe og en Asbach Uralt – kjent tysk brandy.
Vi bestemmer oss for at på søndag tar vi en tur fra Passau til Linz med en sightseeingbåt. Dette for å rekognosere. Vi er nemlig blitt fortalt at bølgene etter disse båtene er over en meter høye. Og det vil ikke vår båt tåle.
Natten tilbringer jeg for første gang i Zweistein. Kahytten er så liten at jeg må gå ut for å ta av meg buksa. Men etter mye rigging går det seg til. Utstyrt med myggspray på en megaboks slumrer jeg til slutt inn. Overraskende bra søvn.
Amerikaneren Jack i båten Fleet Wood treffer vi i Passau. Fem år underveis som soloseiler jorden rundt – tre år igjen. Jack la nok noe mere arbeide i valg av båt
Søndag ettermiddag på ferja til Linz er det ett spørsmål som opptar oss begge. Klarer båten vår disse bølgene? Og innerst inne – vil vi videre? Bølgene er på visse steder store etter ferja. Det er tvilsom om vi kommer gjennom de. Og ferjene opererer helt ned til Budapest.
Schloegener Schlinge mellom Passau og Linz
Hvem av oss tør å stille spørsmålet om vi skal avslutte. Jeg vil ikke fordi dette er mest Albrecht sin drøm. Så kommer det fra Albrecht midt under middagen. ”Skal vi avslutte?”
Vi avslutter. En form for lettelse siger inn over oss, men også skuffelse og beklagelse. Skuffelse for vi innser at vi ikke bør reise lenger grunnet stor risiko for havari. Beklagelse for vi ikke maktet å finne en god nok tone.
Amerikaneren Jack i Fleet Wood 8 år – vi i Zweistein fire dager
Men slik er livet. En vet vi ikke før en har forsøkt.
Churchill sa i 1942 etter at Casablanca var tatt: «Dette er ikke slutten. Det er ikke en gang begynnelsen på slutten. Men det er muligens slutten på begynnelsen»
Vår omskriving er: “Dette er ikke begynnelsen på slutten. Det er ikke engang slutten på begynnelsen. Men det er slutten før begynnelsen”
Egentlig var dette idioti. Donau er en krevende elv – ikke en rolig innsjø eller kanal. Den har i visse områder stor fart, og den øker etter hvert som det kommer nye sideelver til. Den har stor båttrafikk – til dels hurtig trafikk. Og i en slik elv skal vi ta oss frem med i en kasse. Vi har på mange områder forberedt oss godt og grundig. På det suverent viktigste har vi ikke forberedt oss godt nok – nemlig i valg av båt. Fiasko.
Hva har så turen gitt meg? Jo, jeg har lest mer europeisk historie enn noen gang – og med langt større interesse enn det jeg la for dagen på skolen. Jeg har skjønt at alle mennesker ikke er velegnet til så tett samboerskap. Jeg skal aldri heretter satse på en dårlig trebåt. Og jeg fikk jo en liten smak av og en nærhet til Donau!
Men drømmen var fin den!
